Ulik referanseramme

For ikke mange år siden, var det veldig populært med hullete bukse. Buksene skulle se slitte og gamle ut, og "alle" det. I sommerferien det samme året, var jeg i Tyskland på familieferie. En dag da jeg og en venninne skulle ta heisen, hadde jeg på meg en hullete bukse. Da vi kommer inn i heisen, står det allerede to eldre mennesker der. Vi stelte oss derfor pent og forsiktig ved siden av. Det tok ikke mange sekundene, før den ene damen begynte å peke. Deretter dulter hun forsiktig bort i mannen sin som stod ved siden av. Deretter lo de litt begge to, og utvekslet noen ord på tysk. De snakket ganske lavt, men både jeg og venninnen min forsto godt at det var den hullete buksa jeg hadde på meg, de sto og snakket om. Heisturen føltes veldig lang, og de stoppet ikke å stirre på buksen min. Jeg følte meg utrolig dum der jeg sto. For dem var det jo helt unaturlig å gå med hullete bukse, og det var siste gang jeg brukte den buksen i Tyskland. 

Det flerkulturelle Norge

Debatten fra Litteraturhuset på torsdag handler om integrering.  Da blir kronikken til Christian Tybring Gjedde tatt opp. Han er Stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp. Han mener at det er alt for mange innvandrere i Norge, og at dette er en trussel mot det norske samfunnet.  I kronikken skriver han om Norges innvandringspolitikk, samtidig som han blander inn sine egne meninger. Som er både sterke, og litt på kanten av hva en politiker kan uttale seg om. Et godt eksempel på dette er da han skriver i sin kronikk, at mennesker med flerkulturell bakgrunn, vil rive landet vårt i filler.

Ved debatten var blant annet Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet med. Han mente at innvandrerne ikke var en trussel, og at det var viktig å blande de forskjellige kulturene helt fra skolestart. Dette var absolutt det motsatte av hva Gjedde mente. Han var for segregering. En venstrepolitiker fra Drammen var også tilstedet .Drammen ligger på andreplass over byer med flest innvandrere. Han forklarte hvor godt det flerkulturelle samfunnet fungerte, og hvordan alle ble inkludert. Blant publikum var det en lærer fra Fjell, Unni Helland, som har jobbet på Fjell skole i 38 år. Hun fortalte hvor spennende og interessant det var å jobbe med så mange elever fra ulike kulturer, og at det ikke var noe problem. Hun fortalte hvor flinke elevene var til å respektere hverandres kulturer og religion. Hun var flink til å snakke for seg, og fikk Gjedde til å se ut som den store stygge ulven. Noe han kanskje er, ut ifra det han skrev i kronikken og hvordan han framsto under debatten. Hun har dessuten skrev en bok, som heter "Det flerkulturelle klasserom". I boka tar hun oss med i sitt eget flerkulturelle klasserom, hvor hun forteller om den mangfoldige skolehverdagen. Under debatten kom hun med et veldig godt eksempel, hvor hun brukte Ola og Ali som utgangspunkt. Ola er etnisk norsk, men har ikke spesielt bra karakterer, verken i bokmål eller muntlig. Ali er født og oppvokst i Norge, men har foreldre men utenlandsbakgrunn. Han får toppkarakterer i norsk. Er Ali norsk?

Det er en sammenheng mellom debatten og kronikken til Shazia Sarwar. For det første, så handler både debatten og kronikken om integrering. I kronikken skriver Sarwar om nøkkelen til det norske, altså det som skal til for å bli sett på som norsk. Det debatteres også om hva som er etnisk norsk. Eksempelet jeg nevnte tidligere, kan sammenlignes med da Sarwar måtte fylle ut et ekstra skjema på første skoledag, selv om hennes sønn var både født og oppvokst i Norge, og hadde norsk som morsmål. Både debatten og kronikken handler også om kultur og flerkultur. En annen sak som også blir tatt opp i debatten og kronikken, er barn og skolegang. Gjedde var som sagt for segregering, at man skulle ha de med flerkulturellbakgrunn i en klasse og etnisk norske i en annen. Bøhler derimot, var for å blande. Dette tok Sarwar også opp i sin kronikk. Hun mente også at det ikke var riktig å skille klassene etter hvor du kom fra og hvor mange pigmenter du har.

Personlig synes jeg at det er viktig at barn fra forskjellige kultur omgås med hverandre. Da føler alle at de er inkludert, og det gir et bedre fellesskap. Vi lever i 2010, og det er på høy tid at vi endrer holdningen mot et flerkulturelt samfunn. Selv om det er typisk norsk å være best og er så glad i vår norske kultur, må vi ta imot andre kulturer med åpne armer.

Den norske nøkkelen

Shazia Sarwar skriver i sin kronikk om integrering. Der understreker hun at nøkkelen til å passe inn i det norske samfunnet, er å kunne snakke norsk. Da er man en del av samfunnet, og det finnes ikke lenger hindringer når man er forståelig og kan kommunisere med andre. For det er jo rettferdig, at når man av egen fri vilje, har valgt å komme til en land med annet språk, så er det ens egen oppgave å gjøre seg forstått på språket. Slik at samfunnet ikke må anstrenge seg for at "de" skal forstå "oss".

I kronikken forteller også Sazia Sarwar om egne opplevelser om det å ha en annen hudfarge, eller som hun skriver; ha flere pigmenter enn andre. Da hun skulle følge sønnen sin på første skoledag, følte hun seg ydmykt, da hun måtte fylle ut et tilleggsskjema for de minoritetsspråklige. Både hun og sønnen var jo født og oppvokst i Norge, og hadde norsk som morsmål. Dette beviste at språket ikke bare en nøkkelen til deltagelse i samfunnet, men også til å kategorisere de verdige fra de uverdige.

Jeg er enig i mye av det hun forteller. Det er jo bra at de som ikke kan norsk, kan få hjelp gjennom skolen, men hvor går egentlig grensen? Vil en som har en annen hudfarge, og har en annen bakgrunn alltid være minoritetsspråklig, selv om en er født i Norge? Selv om en har en annen farge, så trenger man nødvendigvis ikke å være dårligere enn oss som har norsk bakgrunn. Et godt eksempel på dette, er at Sazia har 6'er i norsk. Noe jeg er sikker på at mange av oss andre nordmenn ikke har..

Kultur

Kultur er noe forandrelig, som skapes i samspill med andre mennesker. Kultur gjenspeiler ofte en persons interesser og bakgrunn. Det kan være alt fra klesstil til egne meninger og tanker.
Helt fra vi ble født, har vi vokst opp med en eller flere kulturer. Det er det grunnlegende , som vi alltid tar med oss videre i livet og i møte med andre kulturer. Dette er det essensialistiske kulturbegrepet. For at en gruppe mennesker kan si at de har sin egen kultur, mener jeg de må ha noe til felles som gjør at de skiller seg ut fra alle andre. Det trenger ikke å være noe veldig spesielt, men at de deler en interesse og lidenskap. Det er lett for andre å kritisere eller ha meninger om andre kulturer, og setter de i bås. Det normative kulturbegrepet, har et felles verdimål som gjør at man kan skille mellom ukultur og finkultur. Før i tiden var det gjerne de dannede og som hadde mer makt, som satte normer for hva som var bra og dårlig kultur. Kultur oppstår når ting gjøres igjen og igjen, helt til det har blitt en tradisjon. Tradisjoner kan også forandres, nå som verden stadig blir mer og mer globalisert.

Kulturforståelse

Før i tiden tenkte man på kultur om noe som bygger på fortiden. Nå er det vanskelig å sette ord på hva det er, siden det hele tiden er i endring. Derfor det er vanskelig å si om det er noe vi har eller skaper, fordi det hele tiden forandres. Kultur kan forklares på to forskjellige måter. Den ene måten kalles "Kultur som koder i bakhodet". Det går ut på at kultur endres gjennom kulturelle møter mellom koder (tegn, regler og systemer). Kodene forandrer seg hele tiden gjennom møter med andre mennesker. Kultur kan også forklares som et dynamisk felt, som oppstår når mennesker kommuniserer med hverandre. Feltet kan endres, men oppstår bare i bestemte situasjoner.
I en kultur er det uskrevne regler/normer som de utenfor ikke forstår. Kulturforståelse deles inn i normativ og deskriptiv kulturforståelse. Normativ kulturforståelse går ut på å ha et verdimål, for å skille mellom god og dårlig kultur. Deskriptiv kulturforståelse er det motsatte av normativ kulturforståelse. Da tar man utgangspunkt i å beskrive det som faktisk finnes, enten det er likt eller ikke.

Kommunikasjonssituasjon

Alle har en eller annen gang opplevd kommunikasjonssvikt. Det kan være både pinlig og flaut. Alle kulturer har sin egen måte å kommunisere på, noe som kan ofte føre til problemer og misforståelser. Det kan oppstå både til hverdags under en samtale med naboen og til fest når musikken er litt for høy. Uansett hvordan situasjonen oppstår, er det alltid like flaut. Hvertfall etter at samtalen er over, og du forstår først da hva samtalen egentlig handlet om.