Folkestyrets festdag

Folkestyrets festdag er en kronikk fra Aftenposten som er skrevet av stortingspresident Dag Terje Andersen. Ettersom den er skrevet som en kronikk i Aftenposten, så er teksten ment for det norske folk og da spesielt voksne, men også ungdom ved Videregående skole. Jeg mener at han når mottakeren godt, fordi han trekker inn mye fakta og saklig stoff. Han bruker altså logos for å nå mottakeren og ettersom Aftenposten er en seriøs avis, mener jeg at han når leseren. Samtidig hjelper det også at han skriver denne kronikken som Stortingspresident, og blir dermed tatt på alvor. I avsnittet "Farvel til eneveldet" forteller han om hvordan Norge gikk fra eneveldet og til egen grunnlov. Han bruker også etos for å nå mottakeren. Han er troverdig i det han skriver og er saklig gjennom hele teksten. Som leser får man inntrykk av at teksten er troverdig. Han appellerer også til leseren ved å bruke patos. Han appellerer til følelser når han snakker om at 17. mai binder oss sammen, at det er en arena for inkludering og en nasjonal opplevelse. Han vekker følelser hos leseren som får oss til å kjenne oss igjen og som en del av noe større. Utover i teksten skriver han personlige meninger og tanker rundt 17. mai feiringen. Han skriver blant annet at han føler at nordmenn tar demokratiet for gitt. Dette gjør at leseren føler at de får et "personlig" forhold til han og kan vekke tanker og egne meninger hos leseren også. På slutten av teksten viser han også at han bryr seg når han skriver at velgerne er viktigst og han er opptatt av at 200-årsjubileet blir en minneverdig markering som kan skape debatt om utfordringer i demokratiet i senere tid. 

Jeg tror målet hans ved teksten er å vekke følelser rundt nasjonaldagen og få oss til å sette pris på det vi har og fortsette  tradisjonen for å bevare nasjonalfølelsen og for å skape tilhørighet. 
Kronikken "Folkestyrets festdag": http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4122472.ec

Kjennetegn ved ungdomsspråket

Ved å bruke en beskrivende kulturforståelse kan man si at ungdomsspråket er preget av mange engelske ord, banneord, upresise setninger og unødvendig bruk av småord. Det kommer kanskje ikke alltid like godt frem, fordi når ungdom kommuniserer med f.eks. eldre så legger de vekk alle de engelsktalende ordene. Likevel, er det mange som har lagt til seg en uvane ved å bruke ungdomsspråket i formelle sammenhenger slik som i uformelle samtaler seg imellom. Det kan føre til at de blir sett på som "uprofesjonelle" og det kan føre til kommunikasjonssvikt hvis den andre parten ikke er oppdatert på ungdomsspråket. Ungdommer bruker også mange tilleggsord som "liksom", "vet du" og "bare". Ved å bruke "liksom" kan de enten understreke eller sammenligne noe. 

Ungdomsspråket er hele tiden i forandring. Det kommer stadig nye utenlandske ord inn, men noen ord går også ut. Et eksempel på det er en reklame som gikk på tv for en tid tilbake. Det var en reklame om smoothie, hvor det ble sagt at smoothie var smud. Dette ordet ble flittig brukt over en lengre periode, men etter hvert så gikk det av "moten". Likevel er det ord som varer og varer, som blant annet "lol". Det er noe de aller fleste fortsatt bruker og jeg tror det ikke vil forsvinne med det første. 

Musikkvideo

Jeg har valgt å analysere musikkvideoen "Whiskey lullaby"  av Brad Paisley og Alison Krauss. Musikkvideoen starter med at en soldat vender hjem til kjæresten etter en lengre periode ute i krig. Når han kommer hjem, finner han kjæresten sammen med en annen. Han reiser i all fortvielse og prøver å drikke bort sorgen, men han klarer ikke å glemmer henne. En dag drikker han nok, glemmer henne og det fører til døden. Jenta får da enda dårligere samvittighet og prøver også å drikke det bort. Akkurat som han, drikker hun til slutt så mye at hun stryker med. De møtes igjen etter døden og finner tilbake til hverandre. Temaet kan være kjærlighet, men også trofasthet. Tidlig i musikkvideoen får vi se at hun ber han komme tilbake etter krigen, slik at de kan stifte familie sammen. Temaet kan også være tilgivelse.  I slutten av filmen går de tilbake til hverandre og han tilgir henne. 

Det er en sammenheng mellom tekst og bildet. I teksten står det at han prøvde å drikke bort sorgen, og i musikkvideoen blir dette forsterket ved at han drar ut på byen og drikker. Under så og si hele videoen kan vi se at han har en whiskeyflaske i hånden. Slik er det med jenta også. I teksten står det blant annet at hun drikker seg til døde og dette vises i bildene også. Samtidig er det ikke sammenheng mellom tekst og bildet også. Ut ifra teksten har det blitt laget en fortelling ved bruk av ulike bilder. I starten av filmen kan vi se at han kommer hjem fra tjeneste, noe det ikke står om i sangen. På slutten av musikkvideoen ser vi at de gjenforenes, noe det heller ikke blir nevnt noe om i sangen. 

Musikkvideoen er preget av nøytrale og enkle farger. Mesteparten av hendelsene i filmen skjer i mørkeomgivelser. Ved at det blir brukt mørke og triste farger, forsterkes innholdet i teksten og musikken. Det finnes også steder i hvor det brukes lyse farger, for eksempel i slutten av videoen når de møtes i etter døden. Jeg synes at dette fungerer bra sammen med musikken, fordi det hjelper til å forsterke musikken og innholdet i teksten. På den måten er det enklere å sette seg inn i handlingen i både tekst og bildet. 

I filmen møter vi de to artistene som synger, men de er ikke hovedpersonene i musikkvideoen. Hovedpersonene er en soldat som returnerer hjem til kjæresten sin etter en lengre periode i tjeneste og hans kjæreste. Begge to lider av kjærlighetssorg. Det kommer tydelig frem at gutten ikke har det godt etter at kjæresten har vært utro mot han. Det kommer godt frem både i musikkvideoen og sangteksten at jenta har dårlig samvittighet og klandrer seg selv for at han har det vondt. Miljøet rundt dem er ganske trist og dystert. Det foregår på ranchen hvor de bodde sammen, ute på byen og ved et gravsted. Personene og miljøet samstemmer med hverandre. I scenene hvor de er lei seg og ulykkelig, er miljøet mørkt og dystert. Når de er lykkelige og glade, er det miljøet rundt dem lyst og lystbetont.

Det er flere ting ved musikkvideoen som vekker oppmerksomhet. Først og fremst er det bildene og historien rundt de som fanger oppmerksomheten. Det kommer av at de vekker følelser. I begynnelsen er det negative følelser, mens på slutten når de møtes igjen i himmelen og kjærligheten blomstrer på ny, endres følelsene til positive. Noen av bildene kan også vekke assosiasjoner til bestemte hendelser. Bildene helt i begynnelsen av filmen hvor soldaten vender hjem, kan minne om krigen. Soldatene vender hjem og på bussen er det helt stille. De viser at alle er tydelig preget av det de har opplevd og at de kanskje har vanskeligheter med å fordøye alt de har opplevd. 

Vurdering av blogg

Et av læringsplanmålene i Kommunikasjon og kultur handler om å vurdere andres tekster. I denne sammenhengen har jeg valgt å vurdere bloggen til Rachel Nordtømme, også kjent som kjæresten til Petter Northug. Rachel er 21 år og bor i Trondheim. Der studerer hun samtidig som hun er en aktiv idrettsutøver i hekkeløp. På bloggen hennes skriver hun om hverdagen sin, trening og andre ting som interesserer henne.

Jeg leser bloggen hennes daglig. En grunn til det er fordi det rett og slett har blitt en vane. Jeg er så vant til å gå inn på bloggen hennes hver dag at "dagen blir ikke den samme uten". Jeg liker bloggen hennes, fordi hun skriver innholdsrike innlegg som er spennende og lese. Hun er ikke som mange andre bloggere som bruker mye av bloggen som dagbok og forteller unødvendige detaljer om at de skal bruke dagen på lekser, jobb eller slappe av. Hun skriver mye om trening, noe jeg interesserer meg for. Hun legger ut videoer av ulike øvelser som hun anbefaler og det inspirerer meg. 

Hos de fleste blogger er det flere ting jeg ikke liker, men Rachel sin blogg er et unntak. Jeg kan ikke finne en ting som jeg misliker ved den i forhold til blogger som for eksempel www.fotballfrue.no eller www.julianyl.blogg.no. Jeg anbefaler derfor bloggen til andre som er interessert i trening, kosthold og som ikke har noe imot trønderhumor eller Petter Northug som kommer med i bloggen i ny og ne. 

Ikke-verbal kommunikasjon

Ikke-verbal kommunikasjon er kommunikasjon uten ord. Det vil si, at istedenfor å bruke språket for å kommunisere med hverandre ansikt til ansikt bruker vi kroppsspråket, ulike ansiktsuttrykk, blikk, håndbevegelser, kroppsstillinger, positurer, rom og avstand. I tillegg kan ikke-verbal kommunikasjon også være dans, musikk og kunst.

Vi bruker det hele tiden, selv om vi ikke er klar over det selv. Det brukes ofte sammen med verbal-kommunikasjon, og kan hjelpe til å både understreke og svekke det som blir sagt. Når man sier seg enig i for eksempel en påstand, er det vanlig å nikke. Da blir det du sier understreket. Det ville hvertfall en nordmann ha gjort. En bulgarier derimot, ville ha ristet på hodet. Ikke fordi han er uenig i påstanden, men fordi ikke-verbal kommunikasjon ikke er internasjonalt. Det er kulturelle koder som læres i den kulturen du lever og bor i. I Bulgaria betyr det å nikke nei, mens å riste på hodet betyr ja. Da kan det lett oppstå kommunkasjonssvikt. For å forstå hvordan den ikke-verbale kommunikasjonen er, må man være i kulturen, snakke og oppleve ulike situasjoner.

Ikke-verbal kommunikasjon kan skje både ubevisst og bevist. Et eksempel på en ubevist ikke-verbal kommunikasjon er rødming. Det er ikke noe man kan styre selv. Rødming er ofte et tegn på at man blir flau. Det kan være fordi man gjør noe dumt foran andre, eller hvis man får mye ros. Ikke-verbal kommunikasjon kan også være bevisst. Bussjåfører hilser alltid på hverandre når de møtes, uansett om de kjenner hverandre eller ei.

Vi kan også legge til oss både vaner og uvaner . For oss nordmenn er det en vane at man skal se personen man snakker med i øynene.  I Japan derimot, blir barn lært opp til at det er frekt. De blir lært opp til at de skal se personen ved halsen, for å vise respekt. Vi legger også til oss uvaner. Det å bite negler er et eksempel på nettopp det. Det er tegn på usikkerhet.

Berøring kan være både ubevisst eller en uvane. Det er ikke ment som et kommunikativt tegn. Det å klø seg i hodet er et eksempel på det. Det kan tyde på at man tenker på noe og er litt usikker.  

Som sagt, brukes ikke-verbal kommunikasjon hele tiden. Likevel er det først når vi blir oppmerksomme på hva ikke-verbal kommunikasjon dreier seg om, at vi legger merke til viktigheten og bruken av det. 

Ulik referanseramme

For ikke mange år siden, var det veldig populært med hullete bukse. Buksene skulle se slitte og gamle ut, og "alle" det. I sommerferien det samme året, var jeg i Tyskland på familieferie. En dag da jeg og en venninne skulle ta heisen, hadde jeg på meg en hullete bukse. Da vi kommer inn i heisen, står det allerede to eldre mennesker der. Vi stelte oss derfor pent og forsiktig ved siden av. Det tok ikke mange sekundene, før den ene damen begynte å peke. Deretter dulter hun forsiktig bort i mannen sin som stod ved siden av. Deretter lo de litt begge to, og utvekslet noen ord på tysk. De snakket ganske lavt, men både jeg og venninnen min forsto godt at det var den hullete buksa jeg hadde på meg, de sto og snakket om. Heisturen føltes veldig lang, og de stoppet ikke å stirre på buksen min. Jeg følte meg utrolig dum der jeg sto. For dem var det jo helt unaturlig å gå med hullete bukse, og det var siste gang jeg brukte den buksen i Tyskland. 

Det flerkulturelle Norge

Debatten fra Litteraturhuset på torsdag handler om integrering.  Da blir kronikken til Christian Tybring Gjedde tatt opp. Han er Stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp. Han mener at det er alt for mange innvandrere i Norge, og at dette er en trussel mot det norske samfunnet.  I kronikken skriver han om Norges innvandringspolitikk, samtidig som han blander inn sine egne meninger. Som er både sterke, og litt på kanten av hva en politiker kan uttale seg om. Et godt eksempel på dette er da han skriver i sin kronikk, at mennesker med flerkulturell bakgrunn, vil rive landet vårt i filler.

Ved debatten var blant annet Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet med. Han mente at innvandrerne ikke var en trussel, og at det var viktig å blande de forskjellige kulturene helt fra skolestart. Dette var absolutt det motsatte av hva Gjedde mente. Han var for segregering. En venstrepolitiker fra Drammen var også tilstedet .Drammen ligger på andreplass over byer med flest innvandrere. Han forklarte hvor godt det flerkulturelle samfunnet fungerte, og hvordan alle ble inkludert. Blant publikum var det en lærer fra Fjell, Unni Helland, som har jobbet på Fjell skole i 38 år. Hun fortalte hvor spennende og interessant det var å jobbe med så mange elever fra ulike kulturer, og at det ikke var noe problem. Hun fortalte hvor flinke elevene var til å respektere hverandres kulturer og religion. Hun var flink til å snakke for seg, og fikk Gjedde til å se ut som den store stygge ulven. Noe han kanskje er, ut ifra det han skrev i kronikken og hvordan han framsto under debatten. Hun har dessuten skrev en bok, som heter "Det flerkulturelle klasserom". I boka tar hun oss med i sitt eget flerkulturelle klasserom, hvor hun forteller om den mangfoldige skolehverdagen. Under debatten kom hun med et veldig godt eksempel, hvor hun brukte Ola og Ali som utgangspunkt. Ola er etnisk norsk, men har ikke spesielt bra karakterer, verken i bokmål eller muntlig. Ali er født og oppvokst i Norge, men har foreldre men utenlandsbakgrunn. Han får toppkarakterer i norsk. Er Ali norsk?

Det er en sammenheng mellom debatten og kronikken til Shazia Sarwar. For det første, så handler både debatten og kronikken om integrering. I kronikken skriver Sarwar om nøkkelen til det norske, altså det som skal til for å bli sett på som norsk. Det debatteres også om hva som er etnisk norsk. Eksempelet jeg nevnte tidligere, kan sammenlignes med da Sarwar måtte fylle ut et ekstra skjema på første skoledag, selv om hennes sønn var både født og oppvokst i Norge, og hadde norsk som morsmål. Både debatten og kronikken handler også om kultur og flerkultur. En annen sak som også blir tatt opp i debatten og kronikken, er barn og skolegang. Gjedde var som sagt for segregering, at man skulle ha de med flerkulturellbakgrunn i en klasse og etnisk norske i en annen. Bøhler derimot, var for å blande. Dette tok Sarwar også opp i sin kronikk. Hun mente også at det ikke var riktig å skille klassene etter hvor du kom fra og hvor mange pigmenter du har.

Personlig synes jeg at det er viktig at barn fra forskjellige kultur omgås med hverandre. Da føler alle at de er inkludert, og det gir et bedre fellesskap. Vi lever i 2010, og det er på høy tid at vi endrer holdningen mot et flerkulturelt samfunn. Selv om det er typisk norsk å være best og er så glad i vår norske kultur, må vi ta imot andre kulturer med åpne armer.