Den norske nøkkelen

Shazia Sarwar skriver i sin kronikk om integrering. Der understreker hun at nøkkelen til å passe inn i det norske samfunnet, er å kunne snakke norsk. Da er man en del av samfunnet, og det finnes ikke lenger hindringer når man er forståelig og kan kommunisere med andre. For det er jo rettferdig, at når man av egen fri vilje, har valgt å komme til en land med annet språk, så er det ens egen oppgave å gjøre seg forstått på språket. Slik at samfunnet ikke må anstrenge seg for at "de" skal forstå "oss".

I kronikken forteller også Sazia Sarwar om egne opplevelser om det å ha en annen hudfarge, eller som hun skriver; ha flere pigmenter enn andre. Da hun skulle følge sønnen sin på første skoledag, følte hun seg ydmykt, da hun måtte fylle ut et tilleggsskjema for de minoritetsspråklige. Både hun og sønnen var jo født og oppvokst i Norge, og hadde norsk som morsmål. Dette beviste at språket ikke bare en nøkkelen til deltagelse i samfunnet, men også til å kategorisere de verdige fra de uverdige.

Jeg er enig i mye av det hun forteller. Det er jo bra at de som ikke kan norsk, kan få hjelp gjennom skolen, men hvor går egentlig grensen? Vil en som har en annen hudfarge, og har en annen bakgrunn alltid være minoritetsspråklig, selv om en er født i Norge? Selv om en har en annen farge, så trenger man nødvendigvis ikke å være dårligere enn oss som har norsk bakgrunn. Et godt eksempel på dette, er at Sazia har 6'er i norsk. Noe jeg er sikker på at mange av oss andre nordmenn ikke har..